Om hva Sissel Gran, helikoptre, enarmede banditter, AC/DC og god gammeldags TLC kan tilføre den digitale hverdagen.
- Dette prosjektet trenger mer kjærlighet. Ordene falt i en situasjon der alt lukta svidd: Budsjetter var brukt opp, alle tidsrammer var sprengt, nøkkelmedarbeidere både hos min (tidligere) arbeidsgiver og den offentlige kunden hadde enten slutta eller gått ut i permisjon. Det var høyst uklart hvem som hadde ansvar for hva - og det endte selvfølgelig med at ingen tok ordentlig ansvar for noe. Det var ikke fordi jeg jobba sammen med unnasluntrere, langt i fra. Men samtlige involverte var frustrerte over manglende progresjon når prosjektet tross alt, etter flere år, fremdeles bare sto sånn cirka 98,5 prosent ferdig. Prosjektet var stort og forsinkelsene skyldtes i hovedsak byråkratisk sommel på kundesiden. Dette var egentlig en jobb vi var stolte av, omtrent som et kirkebygg. Men orgelet manglet altså fremdeles noen piper og enkelte pedaler.
Ordene om kjærlighet kom fra den mest hardkokte og fåmælte mannlige kreatøren jeg har kjent. Det var ikke slike vendinger han pleide å bruke. Det slo meg at han hadde artikulert en enkel og innlysende sannhet. Det fragmenterte ansvaret hadde fått oss til å snu oss vekk fra prosjektet, i stedet for å samle oss rundt det, og gi det en god start på livet ute hos brukerne.
Jeg skulle ønske jeg kunne skrive at det neste som skjedde var at vi kastet oss over resten av jobben og kom i mål med fromme smil. Men, nei - det var for sent. Problemet var grunnleggende: Vi hadde faktisk hadde glemt hva vi ville med prosjektet. Flammen hadde dødd ut et eller annet sted på veien. Dermed kunne resultatet bare bli sånn passe bra. Kunden var godt fornøyd, men det var fordi det nå var det gått så lang tid at våre opprinnelige oppdragsgivere jobbet andre steder. De forventningene vi nå innfridde var annerledes, og sikkert lavere enn det Soria Moria-slottet vi en gang hadde solgt inn, drømt om og skissert.
Alle har jobba med prosjekter som går sure. Ting stopper opp. Folk slutter å snakke med hverandre. Samlivseksperten Sissel Gran har gode råd til dysfunksjonelle kjærlighetspartnere - men det er ting som tyder på at også kommunikasjonsbransjen trenger terapi og varme hender innimellom. Hvem skal trøste Knøttet, liksom?
Idéen om å gi prosjekter nok kjærlighet ble i hvert fall med videre, sammen med en overbevisning om at omsorgen må gjelde helt fra begynnelse til slutt. Og ganske særlig i sluttfasen - når de små, djevelske detaljene skal på plass, og prosjektledere hytter med pekefingre fordi budsjettet, nok en gang - nærmer seg rødmerkinga. Det er da du må ha en liten reservekonto fylt av Tender, Love & Care som kan brukes til å gi prosjektet den siste lille dytten ut i verden. Det er snakk om gnikking på kromdeler, finjustering av forgassere, den aller siste kvalitetssjekken.
Alan Fletcher skriver et sted i sin vidunderlige bok -The Art of Looking Sideways? at det finnes to typer designere: Helikoptere og enarmede banditter. Helikopterne evner å sirkle rundt en problemstilling - de veksler mellom å gå helt nærme for å se detaljer og å bevege seg opp i høyden for å ta inn helheten. Den kreative løsningen endrer seg underveis ? tar kanskje lenger tid - men til gjengjeld tåler det ferdige produktet å bli gransket fra alle vinkler. De enarmede bandittene putter man en penge på, trykker på noen knapper, drar i en spak - og ut kommer en fiks ferdig løsning. Pussig nok ligner den på forrige løsning fra samme designer og er også til forveksling lik løsninger som andre enarmede banditter gulper opp. Satt slik på spissen vil jo alle helst være helikopter. I virkeligheten er vi som jobber med kommunikasjon nødt til å gjøre begge deler. Vi er både enarmede banditter og helikoptre. Men vi trives dårlig der vi blir tvunget til å stå på bakken hele tida.
Det er kun når vi føler eierskap og ansvar at vi involverer oss. Da kan vi investere blod, svette & tårer i løsningen. Men man kan ikke dra lasset alene. Man må jobbe i et miljø hvor lidenskap blir verdsatt. Det må eksistere, eller skapes en kultur for å dyrke det helt enestående. Og det er viktig at alle, absolutt alle i virksomheten forstår at det er det ferdige resultatet, sluttproduktet, som teller. Hvis ikke det skinner fra alle kanter, så sparer man seg raskt til fant. Det er nemlig de fine arbeidene som genererer nye oppdrag. De er de som skaper stolthet, identitet og noe nytt å strekke seg etter, ikke minst for kundene.
En kultur som primært er innrettet mot å tjene penger eller servilt betjene en kundemasse kan ikke lage fremragende produkter. Er man gjest på Maaemo spør man vanligvis ikke etter ketchup. Man går dit for å oppleve kokekunst og service i stjerneklassen. Visst koster det skjorta, men er det noen som har hørt det sagt at det ikke var verdt pengene?
Så hold hverandre i hendene, se på oppgavelista med nye, våte blikk. Å leve er å elske. Det er like fint å jobbe som å danse. Jeg har lagd en spilleliste for å hjelpe dere i gang.
Illustrasjon: Amund Hesbøl (made w/TLC)
